Uakseptable påstander

 For å forstå tariffstriden som i disse dager pågår ved Risavika Havn, er det viktig å ha klart for seg at Risavika Terminal er en bedrift uten egne havnearbeidere. I dag henter Risavika Terminal inn havnearbeidere gjennom en entreprise med NorSea AS. NorSea er en større bedrift som holder til i samme område og som også driver med lossing- og lasting av tilsvarende skip. De ansatte ved NorSea er medlemmer av Industri Energi og følger vår Landbaseavtale.

Når Norsk Transportarbeiderforbund sier at arbeidet ved Risavika Terminal ikke dekkes av tariffavtale, er dette en tilsnikelse. Det blir like urimelig som beskylde Akers ansatte som er dekket av industrioverenskomsten, for å ikke være omfattet av tariffavtale når de utfører arbeid på entreprise for et oljeselskap.

Det Transportarbeiderforbundet mener er at Risavika Terminal ikke har opprettet avtale med dem slik at bedriften istedenfor å leie folk fra NorSea, tvinges til å leie inn folk fra Stavanger losse- og lastekontor isteden. Dette kontoret som også har ansatte losse- og lastearbeidere eies av transportarbeiderne 50/50 sammen med arbeidsgiverne. Losse- og lastekontorene er såkalte “nonprofit” selskap. Det vil at si eierne tar ikke utbytte, men disponerer pengene i selskapet før det kommer så langt.

Mediedekningen i den senere tid kan ha gitt inntrykk av at Transportarbeiderforbundet er det eneste havnearbeiderforbundet. Det er feil. Fakta er at Industri Energi er det desidert største havnearbeiderforbundet i Norge, med mange ganger så mange havnearbeidere i vår medlemsmasse som Norsk Transportarbeiderforbund har. Industri Energi er på lik linje med Transportarbeiderforbundet definert som "dockers union" og tilmeldt den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF) sin havnearbeiderseksjon. Vi er sågar begge representert i styret. Våre medlemmer som utfører og livnærer seg av havnearbeid er også omfattet av ILO 137 som gir fortrinnsrett til å utføre losse- og lastearbeid til havnearbeidere.

Det hevdes også at det foregår sosial dumping ved Risavika Terminal ved at sjøfolkene utfører arbeid. Begrepsbruken her blir også misvisende. Alle ITF-godkjente tariffavtaler for sjøfolk har klausuler som slår fast at sjøfolkene skal slippe å utføre laste- og lossearbeid. Men om dette likevel skjer skal det være frivillig og etter avtale med den lokale havnearbeiderforening. Sjøfolkene har ofte svært dårlig betaling rundt 30 kroner timen som minimum for en matros etter ITFs avaler. Når de utfører losse- og lastearbeidet har de krav på nesten dobbel betaling. Svært lav lønn, men likevel nesten det doble av den vanlige timelønn.

At sjøfolk utfører laste- og lossearbeid skjer i de fleste havner. For eksempel kan sjøfolk kjøre skipskraner. I dag betaler ikke Risavika Terminal noe til NorSea for det arbeidet som sjøfolkene da utfører. Det er dette Transportarbeiderforbundet kaller sosial dumping. Dersom Stavanger losse- og lastekontoret hadde utført arbeidet hadde de tatt betalt for at sjøfolkene om bord på båten utfører eksempelvis kranjobber. At dette benyttes som et virkemiddel mot sosial dumping er etter min mening hårreisende. Fordi slik jeg forstår Transportarbeiderforbundet, går ikke disse pengene til noen av sjøfolkene som gjør jobben, men til det lokale losse- og lastekontoret. Det blir som om en polsk arbeider skulle komme til Norge. Istedenfor å få norsk allmengjort lønn fikk han beholde sin polske lønn. Mellomlegget opp til allmenngjort lønn gikk isteden rett i foreningskassen til lokalt forbund.

Det er vel ikke slik vi vil ha det.