Løsningen ligger i industrien

25.06.2014 08:37:00

I Klassekampen 17. juni fremstilles Norsk Tjenestemannslag (NTL) som mer aktive i klimakampen enn det vi fra industrien er. Det er selvsagt feil, skriver Leif Sande i en kronikk i Klassekampen.

For mer informasjon

Bilde mangler
Industrien arbeider i og med klimadilemmaene på kroppen hver dag. Vi er derfor svært opptatt av reelle klimatiltak, fremfor symboler og festtaler. Et godt eksempel er elektrifisering som med gasskraft med CO2-fangst og -lagring reduserer globale CO2-utslipp, versus kraft fra landnettet som bare flytter CO2-utslippene til Europa.
 
Jeg er selvsagt opptatt av at vi skal omstille oss fra petroleumssektoren. Men det gjøres best med at vi opprettholder industrien, mens vi fortsatt har en petroleumsindustri.

Trenger tiltak som virker
I LO har vi fremmet forslag om at tiltak skal baseres på livssyklusanalyser (fra vugge til grav) knyttet til CO2-utslipp. Et CO2-regnskap knyttet til et produkt eller tjeneste hele sin levetid, helt fra produksjon, distribusjon og forbruk. Dette får vi ikke medhold i på tross av at det er fundamentet for miljøkampen i nesten alle andre sektorer i samfunnet og en akademisk nødvendighet. Et slikt tiltak ville ha gjort at investeringene kunne blitt satt inn der de virker, fremfor i symboltiltak som ikke vil virke annet enn på et papir og i verste fall øker utslippene.

Kvoteblindspor
Kvotehandel med CO2 har dessverre vært et blindspor. En sterkt medvirkende årsak til at man har satset på handel med kvoter som klimatiltak, er markedsliberalismens sterke stilling på 1990-tallet. At sosialister forherliger et handelssystem for å løse våre store klimautfordringer, er for meg totalt uforståelig.

Vi går i bresjen
På den andre siden har vi noen tiltak som har lyktes svært godt i Norge. Det ene er reduksjonene i klimautslipp i industrien gjennom investeringer i energieffektivisering. Dette har vi oppnådd gjennom tradisjonelle virkemiddel. Det andre er gjennom avgifter slik som CO2-skatten i petroleumsvirksomheten, som har bidratt til kraftige reduksjoner i CO2-utslippene. Dette er tiltak vi fra industrien har gått i bresjen for, ikke NTL.

Karbonfangst- og lagring
Skal vi lykkes i fremtiden, er det først og fremst ett tiltak som kan virke. Det er fangst og lagring av CO2. Kullkraftproduksjon må renses i hele verden, slik som det stilles krav til i USA. Og slik det er gjennomført i Canada. Olje og gass må også renses på sikt. Her sviktet den rødgrønne regjeringen katastrofalt gjennom å krasjlande månelandingsprosjektet på Mongstad. Vi håper nå Erna og Co. kan få kampen for fangst og lagring på skinner igjen.

Støttte grønne kulltiltak
Det er derfor tøvete å kreve at oljefondet skal trekke sine investeringer ut av virksomheter som driver med kullkraft. Isteden bør vi kreve at Statens pensjonsfond trekker sine investeringer ut av selskaper som ikke tar miljøtruslene på alvor. Selskap som driver sin virksomhet innen kull og som bestreber seg på å nå satte klimamål bør heller oppfordres og utfordres videre for å lykkes, ikke sviktes. Dette er også et punkt vi er uenig med NTL på, og som vi mener nok en gang driver med symbolpolitikk fremfor reelle klimatiltak og teknologiutvikling.

Synliggjøre CO2-innhold
Vi må også få på plass et system som reelt viser CO2-innholdet i produkter og bruke CO2-kostnader som ekstra prising av disse. Da blir de produktene som er produsert med lave CO2-utslipp billigere og de som produseres med mye CO2-utslipp dyrere. Avgiftene som tas inn kan benyttes til målrettede klimatiltak. Dette er dessverre også et punkt vi har blitt avvist på i LO og NTL.

Industrien har løsningene som virker
Man skal lytte til dem som har skoen på. Vi håper at politikere og andre snart begynner å lytte til industrien om hvordan våre klimautfordringer kan løses. Det er her nøkkelen til løsninger ligger, ikke i symbolpolitikk som kun ser bra ut på papiret.

Til slutt er det svært kjekt å se Hans-Christian Gabrielsen ta til orde for bygging av Offshore Vindkraft. La oss da i all beskjedenhet nevne at det nå er sju år siden jeg og Jan Davidsen begynte å stresse dette spørsmålet i LO.
 

Kronikken ble først publisert i Klassekampen mandag 23. juni.