Gassturbinene i Industri Energi
04.07.2014 10:23:00Industri Energi har det siste halvåret brukt mye tid på å motarbeide at feltene på Utsirahøyden skulle elektrifiseres via kabler fra fastlandet. Her tapte vi nok krigen om selve elektrifiseringen, men vant det siste slaget, skriver Leif Sande.
For mer informasjon
Argumentasjonen mot at Utsira-feltene skal forsynes med strøm fra land er mange.
For det første skaper det usikkerhet knyttet til om det er nok effekt i området der strømmen tas fra, noe som igjen skaper usikkerhet knyttet til framtidig utvidelse av aluminiumsvirksomheten ved Hydro Karmøy.
For det andre svekker det kraftbalansen i Norge. Dette sammen med at finansieringen skal tas over nettleien, gjør at den totale prisen folk flest må betale for strøm blir enda høyere.
For det tredje framstilles elektrifisering av Utsira-feltene som et godt miljøprosjekt, noe som er høyst tvilsomt. Alle utslipp som unngås innen området som er dekket av EUs kvoteregime går opp i null, fordi når CO2-utslippene reduseres i Norge, økes de i andre land innen det felles kvoteregimet.
Brennes gassen utenfor kvotemarkedet, så brennes den i turbiner med langt lavere virkningsgrad enn vi kunne fått til på Utsira-feltene. Slik fører faktisk elektrifisering i Norge til mer CO2-utslipp globalt. Den eneste måten å være sikker på at både nasjonale utslipp og globale utslipp reduseres er ved å bygge gasskraftanlegg med CO2-fangst og -lagring. Men dette sporet er verken myndigheter eller miljøbevegelsen inne på.
Istedenfor å feie for egen dør, gjennom å rense, fange og lagre CO2 her hjemme, toer vi våre hender og overlater problemene til andre. Med økte strømpriser og økte globale utslipp som resultat.
Til sist. Elektrifisering blir også svært dyrt og kan sette feltutbygginger i fare.
Da vi brått og plutselig en morgen fikk høre at også Arbeiderpartiet nå hadde gått sammen med resten av opposisjonen om full elektrifisering av Utsirahøyden - og videre at dette ville sette utbyggingen av Johan Sverdrup - og svært mange arbeidsplasser i industrien i fare- måtte vi prøve å redde stumpene.
Hva som så skjedde er nok best beskrevet av Dagsavisens redaktør Arne Strand:
Gassturbinene i Industri Energi
"Aps inntreden i den nye alliansen ble møtt med begeistring til venstre og i sentrum. Selv miljøbevegelsen roste partiet. For første gang hadde Ap latt klimapolitikken - trumfe oljepolitikken. Det ble fablet om et kupp i Aps stortingsgruppe. Gruppa hadde benyttet muligheten for en klimapolitisk markering nå som parlamentarisk leder Jens Stoltenberg i praksis er ute av bildet. Den nye lederen Jonas Gahr Støre hadde noen dager i forveien gjort klimapolitikk til en hovedsak for Ap. Alle miljøvenner gledet seg. De gledet seg for tidlig.
Når noe i politikken ser ut til å være for godt til å være sant, er det fordi det ikke er sant. Aps nye grønne klær viste seg å være keiserens nye klær. Da gassturbinene i LO-forbundet Industri Energi begynte å pipe i protest, fikk pipa i Aps stortingsgruppe en annen lyd. Den mannstunge oljelobbyen i LO har fortsatt et nakketak på Ap."
Og det er bra. Vi her helt avhengig av at de store partiene i Norge står for en forutsigbar utvikling av norsk industri og norsk petroleumsvirksomhet. Ikke bare på grunn av arbeidsplasser, verdiskaping og velferd. Men også fordi det er den beste miljøpolitikken.
Ingen, verken nå, eller framtidige generasjoner, er tjent med at landets politikere ikler seg keiserens nye klær. Da står vi nakne tilbake. Akkurat som vi gjorde etter månelandingen på Mongstad.
Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi.
For det første skaper det usikkerhet knyttet til om det er nok effekt i området der strømmen tas fra, noe som igjen skaper usikkerhet knyttet til framtidig utvidelse av aluminiumsvirksomheten ved Hydro Karmøy.
For det andre svekker det kraftbalansen i Norge. Dette sammen med at finansieringen skal tas over nettleien, gjør at den totale prisen folk flest må betale for strøm blir enda høyere.
For det tredje framstilles elektrifisering av Utsira-feltene som et godt miljøprosjekt, noe som er høyst tvilsomt. Alle utslipp som unngås innen området som er dekket av EUs kvoteregime går opp i null, fordi når CO2-utslippene reduseres i Norge, økes de i andre land innen det felles kvoteregimet.
Brennes gassen utenfor kvotemarkedet, så brennes den i turbiner med langt lavere virkningsgrad enn vi kunne fått til på Utsira-feltene. Slik fører faktisk elektrifisering i Norge til mer CO2-utslipp globalt. Den eneste måten å være sikker på at både nasjonale utslipp og globale utslipp reduseres er ved å bygge gasskraftanlegg med CO2-fangst og -lagring. Men dette sporet er verken myndigheter eller miljøbevegelsen inne på.
Istedenfor å feie for egen dør, gjennom å rense, fange og lagre CO2 her hjemme, toer vi våre hender og overlater problemene til andre. Med økte strømpriser og økte globale utslipp som resultat.
Til sist. Elektrifisering blir også svært dyrt og kan sette feltutbygginger i fare.
Da vi brått og plutselig en morgen fikk høre at også Arbeiderpartiet nå hadde gått sammen med resten av opposisjonen om full elektrifisering av Utsirahøyden - og videre at dette ville sette utbyggingen av Johan Sverdrup - og svært mange arbeidsplasser i industrien i fare- måtte vi prøve å redde stumpene.
Hva som så skjedde er nok best beskrevet av Dagsavisens redaktør Arne Strand:
Gassturbinene i Industri Energi
"Aps inntreden i den nye alliansen ble møtt med begeistring til venstre og i sentrum. Selv miljøbevegelsen roste partiet. For første gang hadde Ap latt klimapolitikken - trumfe oljepolitikken. Det ble fablet om et kupp i Aps stortingsgruppe. Gruppa hadde benyttet muligheten for en klimapolitisk markering nå som parlamentarisk leder Jens Stoltenberg i praksis er ute av bildet. Den nye lederen Jonas Gahr Støre hadde noen dager i forveien gjort klimapolitikk til en hovedsak for Ap. Alle miljøvenner gledet seg. De gledet seg for tidlig.
Når noe i politikken ser ut til å være for godt til å være sant, er det fordi det ikke er sant. Aps nye grønne klær viste seg å være keiserens nye klær. Da gassturbinene i LO-forbundet Industri Energi begynte å pipe i protest, fikk pipa i Aps stortingsgruppe en annen lyd. Den mannstunge oljelobbyen i LO har fortsatt et nakketak på Ap."
Og det er bra. Vi her helt avhengig av at de store partiene i Norge står for en forutsigbar utvikling av norsk industri og norsk petroleumsvirksomhet. Ikke bare på grunn av arbeidsplasser, verdiskaping og velferd. Men også fordi det er den beste miljøpolitikken.
Ingen, verken nå, eller framtidige generasjoner, er tjent med at landets politikere ikler seg keiserens nye klær. Da står vi nakne tilbake. Akkurat som vi gjorde etter månelandingen på Mongstad.
Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi.