Her er den glimrende kronikken

Kronikk av Per Øistein Kivijärvi:

Industrien og velferdssamfunnet

Jeg er en industriarbeider. Stolt av det er jeg også. Ikke fordi jeg har en veldig krevende jobb med nye utfordringer hver dag med store karrieremuligheter og utsikter til voldsomme lønnsøkninger. Det får andre ta seg av. Jeg er stolt av å jobbe i industrien fordi det er en interessant og viktig jobb.

Hvorfor er den så interessant? Det er på grunn av at industrien stadig er i utvikling med tanke på nye måter å produsere på, kontinuerlige forbedringsprosesser samt utvikling og bruk av miljøteknologi for å tilfredsstille krav fra myndigheter og samfunn. Man skal være stolt av å tilhøre verdens reneste industri. Det er takket være samspillet mellom myndigheter, samfunn og industri. Den viktigste bidragsyteren er antagelig at vi har tilgang til verdens reneste kraft. Hvorfor er den så viktig? Det er på grunn av at jeg er med på å bidra til verdiskapning, sysselsetting, dekke et behov samfunnet har, bidra med frisk kapital til velferdssamfunnet og inntekter til kommunen.

Min inntekt, og dermed skatt, kommer fra eksportindustrien. Det samme gjelder alle andre som jobber i eksportindustrien. Skal økonomien vokse er den avhengig av frisk kapital som kommer fra kundene av eksportvarer. Hadde vi ikke hatt noe å eksportere kunne vi klart oss godt med bytting av varer og tjenester. Norge er også avhengig av å importere varer og tjenester. Dermed må det være kapital til stede slik at vi kan gjøre det.

Over hele landet har vi små og store samfunn, med stor og liten industri industri. Ofte er det de små samfunnene som har den største industrien. Flere steder er samfunnet bygget opp rundt industribedriftene, og ikke omvendt. Det betyr at det ikke hadde vært et samfunn der hvis det ikke hadde vært for industrien. Derfor er jeg veldig bekymret for utviklingen i norsk industri. I disse tilfellene vil ikke bare industriarbeidsplasser forsvinne dersom bedriften legger ned, men det er en overhengende fare for at hele samfunnet vil forsvinne. Ryker de store industrilokomotivene, vil det ikke lenger være grunnlag for service- og tjeneste næringen i området. Ingen bedrift kan klare seg uten kunder. Forsvinner det arbeidsplasser forsvinner det folk. Det er ikke mange som flytter til steder det ikke er arbeid å få.

I det siste har debatten om lokalsykehus, fødetilbud, helse og omsorgstilbud i distriktene rast i media. Dette må sees i sammenheng med industri og næringspolitikken som føres. Dersom ikke folk blir boende og nye flytter til vil tilbudet automatisk bli svekket. Der hvor det ikke blir født barn er det naturlig ikke behov for et fødetilbud. Det neste som forsvinner er skoletilbudet. Ingen barn, ingen skole. Sånn vil det fortsette til den siste innbygger er borte. For oss som bor i byer vil dette kanskje virke fjernt, men for mange innbyggere i Norge er dette antagelig noe de kjenner på kroppen i hverdagen. Derfor har jeg lyst til å snu debatten litt rundt. Kampen må være å bevare industrien for å kunne kjempe om alt det andre.

Det er vedtatt at vi skal ha en spredt befolkning og at det skal bo folk over hele landet. Derfor må dette sees i sammenheng.

Den beste form for distriktspolitikk er å ha en aktiv industri og næringspolitikk!

Industrien ber ikke om subsidier eller økonomisk støtte for å kunne overleve. Det eneste vi ber om er rammevilkår på lik linje med dem vi konkurrerer mot. Kraftforedlende industri er avhengig av å få på plass langsiktige kraftavtaler til konkurransedyktige betingelser. Mange bedrifter har tilgang til verdens reneste kraft ”rett utenfor porten”. Da mener jeg det er galskap at denne ikke skal benyttes til industrielle formål, f eks verdens reneste produksjon av aluminium. Produksjon av aluminium i andre deler av verden foregår muligens med samme type teknologi, men vi må se på hvordan kraften produseres! I et internasjonalt råvaremarked er betingelsene like. Derimot er det store forskjeller på kostnadsbildet med tanke på kraft og energi. Jeg synes det er frustrerende at norsk gass er billigere på det europeiske kontinentet enn den er i Norge. Om norsk gass blir brent til produksjon av kraft i Norge eller ellers i Europa, så antar jeg at utslipp av klimagasser er det samme. En m3 gass inneholder det samme uansett hvor den blir brent. Derfor foretrekker jeg at den blir brukt i Norge. Vi har ikke mangel på kraft og energi, vi mangler bare viljen til å foredle de ressursene vi har! For evnen har vi! De politikere som tar til ordet for en aktiv industri og næringspolitikk, og faktisk beviser det i praksis, vil få min støtte. Jeg tror også dette gjelder de aller fleste av de vel 55 000 medlemmene i Industri Energi! Derfor bør Regjeringens største parti stå frem og gjøre seg fortjent til navnet. Nemlig et parti for arbeidere! Det er tross alt oss det er flest av!

”EN STERK INDUSTRI - ET STERKT VELFERDSSAMFUNN!”

Per Øistein Kivijärvi
Foreningsleder Titan Arbeiderforening
For egen regning med forbehold om faktafeil